Mariaca innsats har ikke gått ubemerket hen hos det bolivianske folk, og jeg vil gjerne dele Enrique Mariaca sin historie med dere. Naturlig nok satt i et historisk energipolitisk perspektiv.
Vi var samlet i storsalen på La Universidad Mayor de San Andrés for å hylle en 92 år gammel mann som siden sine ungdomsdager har dedikert livet sitt til å kjempe for at landets naturressurser skal komme det bolivianske folket til gode. I 1934, ble han som 17- åring sendt inn som soldat i Chaco-krigen. Denne krigen utspilte seg mellom Bolivia og Paraguay på bakgrunn av strid om naturressursene i sørligere deler av Bolivia på grensen mot Paraguay. Et av motivene til krigen var domenet over Paraguay-elven som ville sikre tilgang til Atlanterhavet, noe som var ettertraktet for disse to latinamerikanske landene uten tilgang til kyst. Dette var og er et spesielt sårt tema for Bolivia, som under Stillehavskrigen i 1879 mistet havtilgangen på grunn av konflikt med Chile. Et annet motiv som bidro til at Paraguay fikk blod på tann, var det faktum at det amerikanske oljeselskapet Standard Oil noen år tidligere hadde funnet olje i Chaco-området. I 1935 hadde den blodige krigen kommet til sin ende, og resultatet ble at Bolivia måtte gi fra seg en forholdsvis stor del av området til Paraguay. Dette førte til at man kunne glemme tilgangen til Atlanterhavet gjennom Paraguay-elven, men Bolivia hadde fortsatt kontrollen over den mest ressursrike delen av Chaco-regionen.
Krigsnederlaget genererte et ønske om sterkere statlig kontroll over de bolivianske naturressursene. Konsekvensene av dette var etableringen av det statlige oljeselskapet Yacimientos Petrolíferos Fiscales Bolivianos året etter krigens slutt. Ved å betale selskapet Standard Oil en kompensasjon på 1,7 millioner dollar, så man i 1937 begynnelsen på nasjonaliseringsprosessen av olje- og gassressursene. Det amerikanske selskapets operasjoner innen olje/gass-sektoren var nå under større boliviansk kontroll. Denne prosessen konsoliderte seg i 1952 med ytterligere nasjonalisering gjennom ekspropriering av Standard Oil. I denne perioden opprettes ”regalías departamentales”, som er en inntekt basert på fortjenesten av olje/gass-sektoren rettet mot landets fylker som driver med utvinning. Samtidig ser man en sterk oppbygging av YPFB, som blir oppfattet som et skritt mot økt nasjonal utvikling. Dog, under innflytelse av amerikansk ideologi, innføres Davenport-koden i 1955 som resulterer i at olje/gass-sektoren blir re-privatisert. Enrique Mariaca bidrar i kampen mot privatisering ved å gi ut boken ”Mito y Realidad del Petróleo Boliviano” – Myte og Virkelighet om den Bolivianske Oljen. Boken blir gitt ut i 1965, og legger til grunn teorien bak den eventuelle andre nasjonaliseringen av olje/gass-sektoren. Dette skjer 4 år senere med eksproprieringen av selskapet Gulf Oil, som blir kompensert med et beløp på 78 millioner dollar. En sentral skikkelse i denne nasjonaliseringen er Marcelo Quiroga Santa Cruz. I løpet av de neste årene innføres det militær-diktatur i Bolivia, og det forsvinner mange politiske aktive under 1970-tallet. Grunnet hans politiske stilling, var Marcelo Quiroga Santa Cruz en av de som fikk smake diktaturets grusomme medisin. Nå om dagen sultestreiker menneskerettighetsaktivister for at den nåværende Morales-regjeringen skal åpne militærstyrkenes arkiver, slik at man kan få klarhet i hva som har skjedd med Marcelo Quiroga Santa Cruz og hvor hans levninger befinner seg. Denne mannen blir hyllet for sin innsats når det gjelder statlig kontroll av de bolivianske naturressursene, og går foran som et eksempel for dagens politiske aktivister.
I 1971 kommer den andre nasjonaliseringen av den respektive sektoren til sin ende under innføringen av Hugo Banzer-regjeringen. Hans diktatur bygger ned YPFB og åpner for privatiseringen av olje/gass-sektoren. De påfølgende årene etter Hugo Banzer ser man innflytelsen av ulike neoliberale regjeringer, og tendensen til en generell svak, statlig kontroll over sektoren. Etter denne lange mørke perioden, begynner de sosiale bevegelsene i Bolivia å vibrere. Bevisstheten om at Bolivia bugner av naturressurser som kunne bidratt til økte statlige inntekter og økt velferd for folket, satt opp mot hvordan de transnasjonale selskapene stikker av med fortjenesten, blir mer og mer uutholdbar. Tidlig på 1990-tallet organiserer det bolivianske folket seg i marsjer for å kalle sammen til en ny grunnlovsforsamling. Folket reklamerer sine rettigheter i forhold til mange ulike samfunnsaspekter. Enrique Mariaca deltar aktivt i denne prosessen for å bidra til stadfestelsen om at statens eierskap over de bolivianske naturressursene skal vare nedfelt i den eventuelle nye grunnloven. Etter mange års arbeid fra ulike sosiale bevegelser over hele landet, blir det i 2006 opprettet en ny grunnlovsforsamling. I januar 2009 blir det holdt valg, og det stemmes for denne nye grunnloven med over 60% av stemmene. Enrique Mariaca sitt ønske er nedfelt i artikkel 359 i grunnloven. Det skal dog sies at den tidligere loven 1689 utarbeidet i 1996 under Gonzalo Sánchez de Lozada også stadfestet at ressursene tilhører folket, dog, den samme regjeringen innførte et dekret som nyttigjorde de multinasjonale selskapene innenfor olje/gass-sektoren mer enn det nyttigjorde det bolivianske folket.
Loven 3058 om olje/gass-sektoren som ble presentert av den midlertidige regjeringen til Mesa i 2005, konkretiserte selskapenes bedriftsansvar ovenfor den bolivianske stat. Selskapene ble pålagt å betale høyere statlig skatt, samt regalías, en kompensasjon til befolkningen som bor i områder hvor det utvinnes gass og olje. Den 1.mai 2006, presenterte Evo Morales-regjeringen dekretet 28701 om nasjonalisering av sektoren, som førte til en reforhandling av kontraktene mellom staten og olje/gass-selskapene. Om man kan snakke om en reell nasjonalisering eller ei, er et omdiskutert tema. Regjeringen har sin versjon og opposisjonen en annen. Enrique Mariaca stiller seg kritisk til den nasjonaliseringen til den nåværende regjering:
” Under den første og andre nasjonaliseringen av olje/gass-sektoren, ble det utført økonomiske evalueringer om implementeringen av teknikker som forhindret selskapene Standard og Gulf i å begå underslag. Disse to første nasjonaliseringene ble derfor gjort med et større teknisk og juridisk fundament som ikke tillot de transnasjonale selskapenes operasjoner i Bolivia. Nasjonaliseringen til Morales og García Linera ble utført uten denne finansielle og tekniske basen, uten å indikere hvilke og hvor mye investorene skulle investere, utvinningsnivå, priser eller inntekter. Det eneste partimedlemmene til Mas har gjort er å øke statens inntekter”.
Det skal dog argumenteres at statens inntekter har økt betraktelig, fra 18% til 50%. 32% av denne prosentandelene (IDH) kanaliseres på kommune- og fylkesnivå til blant annet helse, utdannelse og utbygging av infrastruktur. Dette er inntekter som har bidratt til å øke det bolivianske folks velferd. Enrique Mariaca har et godt poeng. Olje/gassekperten, Morales Olivera, har også vedkjent at YPFB har utsatt implementeringen av nasjonaliseringsprosessen og evalueringene av investeringsplanene. I februar dette aret, ble korrupsjonsskandalen med Santo Ramirez i spissen avdekket. Dette har skadet nasjonaliseringsprosessen og svekket YPFB. Dog, det er visse elementer som utelukkes. Evo Morales og hans regjering har oppnådd større uavhengighet fra transnasjonale selskaper til en viss grad ved å kjøpe opp selskaper innenfor ulike sektorer av olje/gassindustrien, som for eksempel transportselskapene Transredes, Chaco, CHLB og Andina. Nå den 29.mai presenterte regjeringen dekretet 0148, som gir YPTB monopol på samtlige tjenester og utstyr til olje/gass-selskapene.
Denne artikkelen har gitt et kort historisk perspektiv på hva som skjedde i olje/gass-sektoren i Bolivia under 1900-tallet. Det som er lett å merke seg er at landets politiske ustabilitet har vanskeliggjort en kontinuitet i olje/gasspolitikken, og lagt kjepper i hjulene for nasjonaliseringsprosessene. Internasjonalt press er også en faktor man ikke kan komme utenom. Jeg avslutter med en anerkjennelse av Enrique Mariaca som i løpet av sitt lange liv har stått i fronten mot internasjonal dominans av landets naturressurser og bidratt til å samle det bolivianske folket rundt et felles mål: Statlig kontroll og eierskap av hva som tilhører folket, nemlig deres egne olje- og gassressurser.